Encyklika om den rette ordning av menneskelivets videreføring

Innholdsfortegnelse

• Innledning: Livets videreføring
• I. Nye problemstillinger og det kirkelige læreembedes kompetanse
• Nye problemstillinger
• Det kirkelige læreembedes kompetanse
• Særlige studier
• Læreembedets svar
• II. Doktrinære prinsipper
• Hva mennesket er
• Den ekteskapelige kjærlighet
• Kjærlighetens vesentlige kjennetegn
• Foreldrekall og ansvar
• Respekt for ekteskapsaktens natur og mål
• To uadskillelige aspekter; forening og forplantning
• Troskap mot Guds skaperplan
• Ikke tillatte metoder for fødselsregulering
• Rettmessigheten av terapeutiske midler
• Tillatt å bruke de ufruktbare perioder
• Alvorlige følger av metodene for kunstig fødselsregulering
• Kirken som garant for de sanne menneskelige verdier
• III. Pastorale forskrifter
• Kirken som mor og lærer
• Det er mulig
• Selvdisiplin
• Oppdragelse til kyskhet
• Appell til statsmyndighetene
• Til vitenskapsmennene
• Til de kristne hustruer og menn
• Familieapostolat
• Til leger og sykepersonale
• Til prestene
• Til biskopene
• Sluttord
• Noter

Til patriarkene, erkebiskopene og biskopene og alle øvrige stedlige overhyrder som lever i fred og enhet med Den apostoliske stol, til presteskapet og alle katolske kristne og alle mennesker av god vilje.

ÆRVERDIGE BRØDRE, KJÆRE SØNNER OG DØTRE! HILSEN OG APOSTOLISK VELSIGNELSE!

Livets videreføring

1. Den overmåte tungtveiende forpliktelse til å føre menneskelivet videre som gjør mann og hustru til Skaperens frie og ansvarlige medarbeidere, har for disse alltid vært en kilde til stor glede, selv om denne glede undertiden også har vært forbundet med ikke så få vanskeligheter og bekymringer.

I alle tider har oppfyllelsen av denne forpliktelse skapt alvorlige samvittighetsproblemer for ektefellene; men med den nyeste samfunnsutvikling har så store endringer funnet sted at det uvilkårlig har reist seg nye spørsmål som Kirken ikke kan gå utenom. Det dreier seg jo om spørsmål som på det dypeste rører ved menneskelig liv og lykke.

I. Nye problemstillinger og det kirkelige læreembedes kompetanse

Nye problemstillinger

2. De inntrådte endringer er både betydningsfulle og forskjelligartede. Det dreier seg først og fremst om den raske befolkningsvekst. Mange uttrykker av den grunn sin frykt for at jordens befolkning vil øke hurtigere enn de ressurser som står til rådighet. Derved tiltar nøden i mange familier og i utviklingslandene, slik at de offentlige myndigheter føler seg sterkt fristet til å møte faren med radikale forholdsregler. Videre blir ofte et høyverdig underhold av en større barneflokk vanskeliggjort på grunn av de endrede arbeids- og boligforhold og de økede krav til økonomi, oppdragelse og utdannelse.

Man er også vitne til en endring i synet på kvinnen, på hennes personlighet og hennes plass i samfunnet, såvel som en endring i vurderingen av den ekteskapelige kjærlighets verdi og den ekteskapelige akts betydning i sammenheng med denne kjærlighet.

Endelig og fremfor alt har mennesket gjort forbausende fremskritt når det gjelder å beherske og rasjonelt organisere naturkreftene. Denne utvikling har gått så langt at mennesket forsøker å utvide dette herredømme til hele menneskelivet: kroppen, sjelelivets krefter, det sosiale liv, like til de lover som styrer forplantningen.

3. Denne situasjon har reist nye spørsmål: Ville det ikke - i betraktning av våre dagers livsvilkår og av den betydning de ekteskapelige forbindelser har for et harmonisk forhold mellom mann og hustru og for den gjensidige troskap - være berettiget å overprøve de hittil gjeldende moralnormer? Især når man betenker at de under visse omstendigheter bare kan oppfylles med store vanskeligheter og stundom kan stille endog heroiske krav?

Kunne man ikke videre utvide det såkalte «helhetsprinsipp» til også å omfatte dette område, og kunne ikke dermed også planleggingen av en lavere, men fornuftig regulert fruktbarhet forvandle en fysisk ufruktbargjørende akt til en tillatt og fornuftig fødselsregulering? Kunne en ikke godta den oppfatning at forplantningsformålet snarere hører til ekteskapet som helhet enn til dets enkelte handlinger? Man spør også, idet man viser til den økede ansvarsbevissthet hos det moderne menneske, om ikke tiden nå er kommet til heller å betro oppgaven å føre livet videre til fornuften og viljen enn til organismens biologiske lovmessigheter.

Det kirkelige læreembedes kompetanse

4. Slike spørsmål krever utvilsomt av Kirkens læreembede nye og dyptgående overveielser når det gjelder prinsippene for ekteskapsmoralen, en lære som grunner seg på naturloven og blir opplyst og beriket gjennom den guddommelige åpenbaring.

Ingen troende kan benekte at det påhviler Kirkens læreembede å tolke den naturlige morallov. Som våre forgjengere 1 flere ganger har erklært, er det nemlig neppe noen tvil om at da Jesus Kristus gav Peter og de andre apostlene del i sin guddommelige myndighet og sendte dem ut til alle folkeslag for å lære dem ved sine bud, 2 da gjorde Jesus Kristus dem til pålitelige voktere over og tolkere av hele moralloven. Dette vil ikke si bare den evangeliske lov, men også den naturlige morallov, som også er et uttrykk for Guds vilje og hvis oppfyllelse under alle omstendigheter er nødvendig til frelse. 3

I overensstemmelse med sitt oppdrag har Kirken til alle tider - i den senere tid enda mer omfattende - holdt frem en adekvat belæring om ekteskapets vesen, både om den rette bruk av de ekteskapelige rettigheter og om ektefellenes plikter. 4

Særlige studier

5. Bevisstheten om denne sendelse fikk oss til å stadfeste og utvide den Studiekommisjon som vår forgjenger Johannes XXIII opprettet i mars 1963.

Denne kommisjon omfattet foruten en lang rekke lærde på de forskjellige berørte fagområder, også ektepar, og hadde til oppgave å samle oppfatninger om de nye spørsmål som har reist seg i forbindelse med samlivet mellom mann og hustru og i særdeleshet med fødselsreguleringen, samt å levere et egnet informasjonsmateriale for at det kirkelige læreembede kunne gi et svar som ikke bare ville imøtekomme de troendes forventninger, men også forventningene hos alle andre mennesker i verden. 5

Bidragene fra disse eksperter og de påfølgende uttalelser og råd som spontant eller på vår forespørsel er kommet fra et stort antall av våre brødre i biskopsembedet, har gjort det mulig for oss bedre å avveie alle momenter i den samlede problemstilling. Vi vil derfor av hele vårt hjerte uttrykke vår oppriktige takk til alle.

Læreembedets svar

6. Vi kunne imidlertid ikke betrakte de slutninger som kommisjonen var kommet frem til som sikre og definitive, og heller ikke kunne vi betrakte oss som fritatt for plikten til personlig å studere dette alvorlige problem, bl. a. fordi man innen kommisjonen ikke hadde nådd full enighet om hvilke moralske retningslinjer som burde fremlegges, og fremfor alt fordi visse løsningsforslag var dukket opp som avvek fra den morallære om ekteskapet som det kirkelige læreembede med slik fasthet alltid har forkynt.

Etter omsorgsfullt å ha vurdert de mottatte aktstykker, etter moden overveielse og innstendig bønn til Gud, vil vi derfor nå, i kraft av det mandat vi har fått av Kristus, gi vårt svar på disse alvorlige spørsmål.

II. Doktrinære prinsipper

Hva mennesket er

7. Spørsmålet om livets forplantning må - likesom alle andre spørsmål i forbindelse med menneskelivet - ikke bare betraktes ut fra partikulære synsvinkler: biologiske, psykologiske, demografiske eller sosiologiske. Man må betrakte hele mennesket og hele den oppgave det er kallet til, som ikke bare omfatter dets naturlige og jordiske, men også dets overnaturlige og evige eksistens. Da mange i forsøket på å rettferdiggjøre de kunstige metoder for fødselsregulering har henvist til den ekteskapelige kjærlighet og til et «ansvarsbevisst foreldreskap», vil det være godt å få presisert den egentlige innebyrd av begge disse alvorlige sider ved ekteskapet. Vi gjør dette ved i første rekke å referere til det som det II. Vatikankonsil nylig med stor autoritet har lagt frem om dette spørsmål i den pastorale konstitusjon «Gaudium et spes». (Norsk overs. Kirken og verden av i dag», St. Olav forlag 1966.)

Den ekteskapelige kjærlighet

8. Den ekteskapelige kjærlighet åpenbarer sin sanne natur og høyhet når den betraktes i sitt høyeste utspring, nemlig i Gud, som er kjærlighet, 6 «Faderen, som alt som heter far har sitt navn fra i himmelen og på jorden». 7

Langtfra å være et resultat av tilfeldigheter eller et utviklingsprodukt av ubevisste naturkrefter, er ekteskapet i virkeligheten av Skaperen forordnet med visdom og forutseenhet i den hensikt at det skulle virkeliggjøre i menneskene hans kjærlighets plan. Gjennom den hengivelse til hverandre som alene tilkommer ektefeller, strever mann og hustru mot en forening i sinn og vesen med den gjensidige personlige fullendelse for øye, og er derved Guds medarbeidere til å frembringe og fostre nye liv. For de døpte har ekteskapet den verdighet å være et sakramentalt nådetegn, fordi det er et bilde på Kristi enhet med sin Kirke.

Kjærlighetens vesentlige kjennetegn

9. I dette lys ser vi hva ekteskapelig kjærlighet egentlig er og hvilke krav den stiller, noe det er av største betydning å ha et klart begrep om.

Ekteskapelig kjærlighet er først og fremst en fullt ut menneskelig kjærlighet, dvs. samtidig sanselig og åndelig. Det dreier seg derfor ikke bare om drifter og følelser, men også og primært om en fri viljesakt som er bestemt til å vare ved og vokse gjennom dagliglivets gleder og sorger, slik at mann og hustru blir ett hjerte og én sjel og sammen når frem til sin fullendelse som mennesker.

Ekteskapelig kjærlighet er en total kjærlighet, dvs. en ganske spesiell form for personlig vennskap, der ektefellene med et stort hjerte deler alt med hverandre uten utilbørlige forbehold og selviske beregninger. Den som virkelig elsker sin ektemake, elsker ikke bare på grunn av det han eller hun får, men for den annens egen skyld, for å kunne berike den annen gjennom å gi seg selv.

Den ekteskapelige kjærlighet er videre en trofast og eksklusiv kjærlighet inntil døden. Slik betrakter også brud og brudgom den på den dag de fritt og fullt bevisst påtar seg ekteskapsbåndets forpliktelser. Selv om denne troskap til tider kan ha sine vanskeligheter, kan ingen hevde at den ikke er mulig. Og den er alltid edel og fortjenstfull. Det eksempel som så mange ektepar har gitt i århundrenes løp, beviser ikke bare at troskapen svarer til ekteskapets vesen, men at den dessuten er kilde til dyp og varig lykke.

Endelig er ekteskapelig kjærlighet en fruktbar kjærlighet, som ikke er uttømt i og med to menneskers forening, men er bestemt til å fremkalle nye liv. «Ekteskapet og den ekteskapelige kjærlighet er i sitt vesen henordnet på slektens forplantning og oppfostring. I virkeligheten er barna den dyrebareste gave til ekteskapet og bidrar i høy grad til foreldrenes egen lykke.» 8

Foreldrekall og ansvar

10. Derfor fordrer den ekteskapelige kjærlighet av ektefellene at de grundig skal kjenne den oppgave som hører sammen med et ansvarsbevisst foreldreskap. Med god rett legger man i dag en ganske særlig vekt på dette, og det er derfor viktig at det blir riktig forstått. Det må da betraktes under forskjellige berettigede og innbyrdes forbundne synsvinkler.

I forbindelse med de biologiske prosesser betyr «det ansvarsbevisste foreldreskap» at partene kjenner til og har respekt for de funksjoner som er knyttet til det. På denne måte kan menneskets forstand i evnen til å fremkalle liv oppdage de biologiske lover som hører til den menneskelige person. 9

Når det gjelder de medfødte impulser og de mentale affekter forutsetter det ansvarsbevisste foreldreskap fornuftens og viljens overherredømme.

Med hensyn til de fysiske, økonomiske, psykologiske og sosiale forhold krever et ansvarsbevisst foreldreskap enten en reflektert og generøs vilje til å oppdra en barnerik familie, eller også at ektefellene ut fra tungtveiende motiver og i respekt for moralloven for en bestemt eller ubestemt tid beslutter seg til ikke å sette nye barn til verden.

Et ansvarsbevisst foreldreskap bringer dessuten og fremfor alt med seg en dypere forbindelse med den gudgitte, den såkalte objektive moralorden, som en rett formet samvittighet er den sanne tolker av. Den ansvarsbevisste utøvelse av foreldrekallet krever altså at ektefellene helt og fullt godtar sine plikter overfor Gud, seg selv, sin familie og samfunnet i en tingenes rette orden.

Når ektefellene skal utføre den oppgave å forplante livet, kan de m.a.o. ikke fritt gå frem etter eget forgodtbefinnende, som om de helt og holdent kunne bestemme hvilken vei som er den ærbare. Tvert om må de handle i samsvar med den guddommelige skapervilje, som på den ene side kommer til uttrykk gjennom selve ekteskapets vesen og handlinger, og på den annen side blir klargjort gjennom Kirkens faste lære. 10

Respekt for ekteskapsaktens natur og mål

11. Disse handlinger, som forener mann og hustru i en inderlig og kysk kjærlighet og fører livet videre, er, som det siste Konsil har minnet om, ærbare og verdige. 11 Og de mister ikke sin berettigelse om de på grunn av årsaker som er uavhengig av ektefellenes egen vilje antagelig vil være ufruktbare, da denne intimitet jo også har som hensikt å uttrykke og festne deres samhørighet. Erfaringen viser da også at det ikke etter hver ekteskapsakt følger spire til nytt liv. I sin visdom har nemlig Gud formet naturlige lover og rytmer for fruktbarheten som allerede ut fra seg selv regulerer avstanden i fødselsrekken. Når allikevel Kirken innskjerper menneskene å overholde normene i den naturlov som den tolker i sin tradisjonelle doktrine, så lærer den at hver eneste ekteskapsakt ut fra seg selv må bli stående åpen for livets videreføring. 12

To uadskillelige aspekter; forening og forplantning

12. Denne lære, som ofte er blitt fremlagt av det kirkelige læreembede, hviler på det ubrytelige bånd mellom de to meninger med ekteskapsakten: ektefellenes forening og forplantningen. Dette bånd er villet av Gud, og mennesket kan ikke oppheve det utfra eget forgodtbefinnende.

For mens ekteskapsakten på det mest intime forener mann og hustru, gjør den dem, i pakt med sin innerste struktur, i stand til å fremkalle nytt liv i overensstemmelse med de lover som er innskrevet i selve mannens og kvinnens vesen. Når begge disse vesentlige aspekter, det forenende og det forplantende aspekt, blir respektert, beholder ekteskapsakten fullt og helt det som ligger i gjensidig og sann kjærlighet og henordnes menneskets høye kall til foreldrevervet. Vi tror at vår tids mennesker har særlige betingelser for å forstå det dypt fornuftige og menneskelige ved dette grunnleggende prinsipp.

Troskap mot Guds skaperplan

13. Man peker nemlig med rette på at en ekteskapsakt som blir påtrengt den ene part uten hensyn til dennes tilstand og rettmessige ønsker, ikke er noen virkelig kjærlighetsakt og dermed strider mot de krav som en rett moralorden stiller til forholdet mellom ektefeller. Den som tenker vel etter, må også innrømme at en gjensidig kjærlighetsakt som gjør vold på den evne til å videreføre liv som Skaperen etter særlige lover har nedlagt i den, støter an både mot den Guds plan som ekteskapet er innstiftet etter, og mot menneskelivets Skaper. Hvis man derfor gjør bruk av denne guddommelige gave, mens man - om enn bare delvis - utelukker dens mening og mål, handler man mot både mannens og kvinnens natur, mot deres mest intime forbindelse og dermed også mot Guds plan og hellige vilje. Hvis man derimot mottar den ekteskapelige kjærlighets gave med respekt for de lover som styrer forplantningens gang, betyr det at man ikke betrakter seg selv som herre over menneskelivets kilder, men snarere som en tjener av den plan som går tilbake til Skaperen.

For likesom mennesket ikke har ubegrenset bestemmelsesrett over sitt legeme i sin alminnelighet, har det det av særlige grunner heller ikke over forplantningsevnen som sådan, fordi denne er bestemt til å fremkalle liv, hvis opphav er Gud. «Menneskelivet er hellig,» bekretter vår forgjenger Johannes XXIII, «fordi det like fra sin kime krever en umiddelbar inngripen av Guds skaperkraft.»

Ikke tillatte metoder for fødselsregulering

14. I overensstemmelse med disse grunnsetninger for den menneskelige og kristne oppfatning av ekteskapet, må vi på ny erklære at et direkte avbrudd av en allerede innledet forplantningsakt og fremfor alt en tilsiktet abort, om enn fremkalt av terapeutiske grunner, absolutt må forkastes som en lovmessig måte å begrense barnas antall på. 14 Likeledes utelukkes også - slik Kirkens læreembede gjentagne ganger har fremholdt - enhver direkte form for sterilisering av mann eller hustru, den være seg for alltid eller for en tid. 15

Ikke tillatt er videre alle handlinger som enten som mål eller som middel går ut på å forhindre forplantningen. Dette gjelder både handlinger før og under fullbyrdelsen av ekteskapsakten, samt handlinger som virker inn på det naturlige forløp av de medførende følger. 16

Man kan heller ikke rettferdiggjøre en ekteskapsakt som bevisst er blitt gjort ufruktbar ved å støtte seg på prinsippet om det minste onde. Med like liten rett kan en hevde at disse ekteskapsakter danner et hele med de tidligere eller påfølgende fruktbare samvær og derved har del i det ene og samme moralske gode. Det er nok så at en iblant kan tolerere et mindre moralsk onde for å unngå et større eller for å fremme et høyere gode. 17 Men det er aldri tillatt, selv av de alvorligste grunner, å gjøre det onde for å oppnå et gode, 18 dvs. å gjøre til gjenstand for en positiv viljesakt noe som i seg selv går imot den moralske orden og derfor er mennesket uverdig, også når det skjer i den hensikt å forsvare eller fremme goder av personlig, familiemessig eller sosial art. Det er følgelig galt å tro at en ekteskapsakt som med vilje er blitt gjort ufruktbar og således i seg selv er moralsk forkastelig, kan bli moralsk antagelig ut fra et ekteskapelig samliv som er fruktbart i sin helhet.

Rettmessigheten av terapeutiske midler

15. Kirken anser det imidlertid slett ikke for utillatelig å anvende de terapeutiske midler som faktisk er nødvendige for å helbrede organiske sykdommer, selv om en kan regne med at det vil resultere i at forplantningen derved forhindres, forutsatt at denne hindring ikke under noen omstendigheter er tilsiktet. 19

Tillatt å bruke de ufruktbare perioder

16. Som vi allerede har bemerket (nr. 3) blir det i dag hevdet mot denne Kirkens lære om ekteskapets moral at det er menneskefornuftens privilegium og oppgave å ordne de krefter som naturen stiller til rådighet og styre dem slik at de kan nå et mål som tjener menneskets vel. Nå spør derfor noen: Ville det i denne sammenheng ikke være fornuftig i mange situasjoner å ty til en kunstig fødselsregulering når en dermed kan oppnå et harmonisk og fredelig familieliv og bedre kår for oppdragelsen av de barn man allerede har? Dette spørsmål krever et tydelig svar: Kirken er den første til å rose og anbefale anvendelsen av fornuft i noe som knytter mennesket som fornuftsvesen nær til sin Skaper. Men den fastholder at dette bare må skje med respekt for den orden som er fastlagt av Gud.

Det kan f. eks. ligge alvorlige motiver til grunn for en viss avstand mellom fødslene, motiver som kan tilskrives den legemlige eller psykiske tilstand hos ektefellene eller rent ytre omstendigheter. Kirken lærer da at det er tillatt å regne med de iboende naturlige lovmessigheter (rytmer) i forplantningsfunksjonene slik at en holder seg bare til de ufruktbare perioder. På denne måte kan en øve en fødselsregulering uten å krenke de moralske prinsipper som vi ovenfor har minnet om. 20

Kirken forblir seg selv og sin lære tro når den enten anser for tillatt at ektefellene praktiserer de ufruktbare perioder, eller den samtidig og som alltid fordømmer bruken av midler som er direkte rettet mot fruktbarheten. Dette gjelder også om en slik bruk er inspirert av grunner som kan synes moralsk høyverdige og alvorlige. I virkeligheten er der en vesentlig forskjell på de to tilfeller. I det første tilfelle gjør ektefellene legitim bruk av en naturens ordning; i det andre hindrer de at forplantningens prosess går sin naturlige gang. Det er nok så at ektefellene i begge tilfeller gjennom et gjensidig og sikkert samtykke enes om av gode grunner å unngå barn og være sikker på at så skjer. Men det er på den annen side like riktig at ektefellene bare i det første tilfelle kan gi avkall på sine ekteskapelige rettigheter i de fruktbare perioder, nemlig når unnfangelse av berettigede grunner ikke er ønskelig, mens de siden, i de ufruktbare perioder, kan oppfylle ekteskapsakten for å gi uttrykk for sin kjærlighet og hegne om troskapen seg imellom. Ved å handle slik beviser de en helt ut ekte kjærlighet.

Alvorlige følger av metodene for kunstig fødselsregulering

17. Alle rettsindige mennesker kan overbevise seg om hvor begrunnet Kirkens lære er på dette område, dersom de vil reflektere over følgene av metodene for en kunstig fødselsregulering. Fremfor alt ville det være godt om de ville overveie hvor lett det da ville bli åpnet for utroskap mellom ektefeller og en almen forflatning av moralen. Det trenges ikke mye erfaring for å kjenne den menneskelige svakhet og for å forstå at folk - særlig de unge, som på dette punkt er så utsatt for lidenskaper - har behov for oppmuntrende hjelp for å kunne stå trofast på morallovens grunn. Det ville være galt å gjøre det lettere for dem å bryte selve den moralske lov. Det er også grunn til å frykte at når mannen blir vant til å benytte antikonsepsjonelle midler, kan det føre til at han mister respekten for sin hustru, og ved ikke å bekymre seg videre over hennes fysiske og psykiske likevekt, kan det ende med at han ser på henne simpelthen som et redskap til selvisk nytelse og ikke lenger som en elsket og respektert livsledsagerske.

Man må også tenke over hvilket farlig våpen en på denne måte ville gi i hendene på offentlige myndigheter som tar lite hensyn til moralens krav. Hvem ville kunne bebreide en regjering om den for å løse sine kollektive problemer gjorde bruk av det som legitimt ble tilstått ektefeller for å løse deres familiære problemer? Hvem ville kunne hindre en regjering i å favorisere eller endog, om den skulle finne det nødvendig, å påtvinge et helt folk den form for fødselskontroll den anså for den mest effektive? På denne måte ville man, for å slippe de personlige, familie- og samfunnsmessige vanskeligheter som følger med å overholde de guddommelige lover, ende med å utlevere på nåde og unåde den mest personlige og intime sektor av ekteskapet til myndighetenes autoritære inngripen.

Hvis man derfor ikke vil prisgi sitt kall til å føre livet videre den menneskelige vilkårlighet, må man nødvendigvis godta visse ukrenkelige grenser for menneskets disposisjonsrett over sin kropp og dens funksjoner: grenser som ikke må krenkes av noen, hverken av noen privatperson eller noen myndighetsperson. De kan bare bestemmes av den respekt vi skylder menneskeorganismens integritet og funksjoner, i overensstemmelse med de prinsipper vi ovenfor har minnet om, og i pakt med den rette forståelse av «helhetsprinsippet», som vår forgjenger Pius XII med all klarhet har belyst. 21

Kirken som garant for de sanne menneskelige verdier

18. Det er å forutse at denne lære kanskje ikke av alle vil bli tatt imot med lett hjerte. Der gis altfor mange røster - forsterket av de moderne propagandamidler - som hever seg mot Kirkens røst. For å si det som det er, overrasker det ikke Kirken når den i likhet med sin guddommelige grunnlegger blir gjort til «et motsigelsens tegn». 22 Men den kan ikke av den grunn forsømme sin plikt til ydmykt men fast å forkynne den hele og fulle morallov, såvel den naturlige som den evangeliske. Kirken har hverken skapt den ene eller den annen og kan derfor heller ikke fritt disponere over dem. Den er bare forvalteren og tolkeren, og kan aldri erklære for tillatt noe som er virkelig utillatelig fordi det i seg selv strider mot menneskets sanne gode.

Når Kirken holder seg til den hele moralske lov om den ekteskapelige moral, vet den at den medvirker til å bygge opp en virkelig menneskeverdig kultur. Den ansporer den enkelte til ikke å unndra seg sitt kall ved å overgi seg til tekniske midler - og den forsvarer dermed ektefellenes verdighet. I sin troskap mot Frelserens lære og eksempel viser Kirken seg som menneskenes sanne og uselviske venn, som vil hjelpe dem slik at de alt fra deres vandring her på jorden «som barn får del i livet til den levende Gud, alle menneskers Far». 23

III. Pastorale forskrifter

Kirken som mor og lærer

19. Våre ord ville ikke være et dekkende uttrykk for Kirkens tanker og omsorg som mor og lærer for alle folk dersom vi, etter å ha innskjerpet respekten og forpliktelsene overfor den guddommelige ekteskapslov, ikke også ga alle et oppmuntrende ord med på veien til en moralsk forsvarlig fødselsregulering, ikke minst under de prekære forhold som i våre dager trykker familie og folk. Kirken kan nemlig aldri møte menneskene anderledes enn Vår Herre og Mester gjorde det: Den kjenner deres svakheter, har medynk med folkemassene, tar seg av synderne. Men den kan aldri avstå fra å lære den lov som i realiteten står for et liv gjenreist til sin opprinnelige virkelighet og ledet av Guds ånd. 24

Det er mulig

20. Kirkens lære om fødselsregulering, som promulgerer den guddommelige lov, vil for mange kunne synes vanskelig, for ikke å si umulig å sette ut i livet. Og ganske visst, like som alt som er stort og riktig, krever også den et alvorlig engasjement og mange anstrengelser fra den enkeltes, fra familiens og fra samfunnets side. Ja, mer enn det: uten kraft fra Gud, som støtter og styrker den gode vilje, vil ingen her strekke til. Men den som tenker nærmere over det, kan ikke unngå å se hvordan disse anstrengelser virker foredlende på mennesket og bringer velsignelse for samfunnet.

Selvdisiplin

21. En moralsk forsvarlig praktisering av fødselsregulering krever i første rekke at ektefellene har en grunnfestet innstilling til livets og familiens sanne verdier og at de går inn for en allsidig selvdisiplin. Det kan ikke være tvil om at naturens drifter ved hjelp av fornuft og den frie vilje har bruk for askese dersom de ekteskapelige kjærlighetsytringer skal svare til den riktige orden. Særlig gjelder dette for praktiseringen av den periodiske avholdenhet. En slik selvdisiplin, som hører med til den ekteskapelige kyskhetsform, skader på ingen måte kjærligheten mellom mann og hustru, men tilfører den snarere en enda høyere menneskelig verdi. Den krever nok varige anstrengelser, men takket være dens gagnlige innvirkning får ektefellene helt og fullt utviklet sin personlighet og blir beriket med åndelige verdier. Den bringer fred og glede inn i familielivet og gjør det lettere å løse andre problemer. Den øker omtanken overfor den annen part, hjelper begge til å drive bort egoismen, som er uforenlig med ekte kjærlighet, og den høyner deres ansvarsfølelse i oppfyllelsen av deres oppgaver. Ved denne selvdisiplin blir foreldrene i stand til å øve en dypere og mer virkningsfull innflytelse i oppdragergjerningen, og barn og ungdom får vokse opp med en riktig innstilling til de menneskelige verdier og i en lys og harmonisk utfoldelse av sine åndelige og fysiske evner og krefter.

Oppdragelse til kyskhet

22. Ved denne anledning vil vi gjerne påkalle oppmerksomheten hos alle som skjøtter oppdragergjerningen og hos dem som har ansvaret for samfunnets felles vel, på nødvendigheten av å skape et gunstig klima for en oppdragelse til kyskhet: at en sunn frihet, utfra ærefrykt for en moralske orden, må triumfere over hemningsløsheten. Derfor må alle som har omsorg og tanke for sivilisasjonens fremskritt og for vernet om de høyere åndsverdier, klart og samstemmig reagere mot alt som via de moderne kommunikasjonsmidler bidrar til å egge sansene og rive ned moralen, likesom mot alle former for pornografi og tøylesløs film- og scenekunst. Det ville være fåfengt å søke å rettferdiggjøre denne moralske utarting under påskudd av kunstneriske eller vitenskapelige krav, 25 eller å argumentere ut fra den frihet som blir tilstått av de offentlige myndigheter på dette område.

Appell til statsmyndighetene

23. Til regjeringene, som har hovedansvaret for det felles vel og som kan gjøre så meget for å verne om den moralske standard, vil vi gjerne si: Tillat ikke at deres folks moral undergraves! Godta ikke at noe som er i strid med naturloven og den guddommelige lov ad lovens vei får trenge inn i selve samfunnets urcelle, familien! Det er på en helt annen måte de offentlige myndigheter kan og må bidra til å løse befolkningsproblemet: gjennom en forutseende familiepolitikk og en forstandig folkeoppdragelse, med respekt for moralloven og borgernes frihet.

Vi er fullt klar over de alvorlige vanskeligheter myndighetene i denne forbindelse har å kjempe med, fremfor alt i utviklingslandene. Deres berettigede bekymringer har vi viet vårt encyklika «Populorum progressio». (Norsk overs. "Om folkenes utvikling". St. Olav forlag 1967.) Men vi gjentar med vår forgjenger Johannes XXIII: «Disse vanskeligheter lar seg ikke overvinne ved å ty til midler og metoder som er mennesket uverdige, og som har sin rot i et rent materialistisk syn på selve mennesket og dets liv. Den virkelige løsning er bare å finne i en økonomisk utvikling og sosiale fremskritt som respekterer og fremmer de virkelige menneskelige verdier, de individuelle såvel som de samfunnsmessige.» 26 En kan i rettferdighetens navn såmen ikke gjøre det guddommelige forsyn ansvarlig for noe som tvert imot bunner i et manglende vidsyn fra de styrendes side, i en bristende følelse for sosial rettferd, i en egoistisk monopolisering eller grov forsømmelse av de ofre og anstrengelser som er nødvendige for å sikre en høyere levestandard for et folk som helhet og for alle dets borgere. 27

Måtte alle ansvarlige offentlige myndigheter - slik noen så prisverdig allerede gjør - her helhjertet fornye sine anstrengelser! Måtte den hjelp som ytes mellom medlemmene i den store menneskefamilie aldri stagnere! Et nesten ubegrenset innsatsfelt ligger her åpent for de store internasjonale organisasjoner.

Til vitenskapsmennene

24. Vi vil her også rette noen oppmuntrende ord til vitenskapens menn, som «i betraktelig grad kan bidra til å styrke ekteskapet og familien og skape fred i hjertene, om de i forenede studier forsøker ytterligere å klarlegge de forskjellige omstendigheter som taler for en moralsk forsvarlig fødselsregulering.» 28 Som Pius XII uttrykte det, ville det være høyst ønskelig om det kunne lykkes legevitenskapen å gi et tilstrekkelig sikkert grunnlag for en fødselsregulering som støtter seg på iakttagelsen av de naturlige, periodiske rytmer. 29 Slik vil de lærde, og da særlig de katolske vitenskapsmenn gjennom fakta bidra til å bevise det som Kirken lærer, nemlig «at det ikke kan råde noen virkelig motsigelse mellom de guddommelige lover som styrer livets forplantning og den som fremmer en fullverdig ekteskapelig kjærlighet». 30

Til de kristne hustruer og menn

25. Og nå retter vi vårt ord mer direkte til våre sønner og døtre, fremfor alt til dem som Gud har kalt til å tjene Ham som ektevidde. Når Kirken hevder den guddommelige lov med sine ukrenkelige vilkår og krav, forkynner den selve frelsen og åpner gjennom sakramentene veien for nåden - som omskaper mennesket slik at det i elskende frihet kan leve opp til den plan som er lagt av dets Skaper og Frelser og finne Kristi åk lett å bære. 31

Lydhøre for Kirkens røst må derfor de kristne ektefolk ikke glemme at deres kristenkall, som har sitt utspring i dåpen, gjennom ekteskapets sakrament er blitt ytterligere markert og bekreftet. Gjennom dette sakrament blir mann og hustru styrket og likesom helliget til å kunne oppfylle sine plikter, til å realisere sitt kall inntil det fullkomne og til, på sin særlige måte, å bære et kristent vitnesbyrd frem for verden. 32 Dem gir Herren oppgaven å manifestere helligheten og mildheten i den lov som forener kjærligheten mellom de to og deres samvirke med Guds egen kjærlighet, menneskelivets urkilde.

Det er på ingen måte vår hensikt å fortie de ofte store vanskeligheter som kristne ektefolk har å kjempe med. For dem som for oss alle «er porten trang og veien smal som fører til livet». 33 Men håpet om dette liv bør være et lys under vandringen, slik at de modig kan gå inn for å leve dette jordeliv 34 i visdom, rettferd og fromhet, vel vitende om at denne verdens skikkelse forgår. 35

Må derfor alle gifte ta på seg de anstrengelser som må til, styrket av troen og håpet; som «ikke skuffer, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd, som er oss gitt»! 36 Må de innstendig nedbe Guds hjelp og øse nåde og kjærlighet fra eukaristiens alltid strømmende kilde. Og om synden skulle ha overtaket på dem, da må de ingenlunde tape motet, men ydmykt og flittig søke tilflukt i Guds egen barmhjertighet, som strømmer ut gjennom botens sakrament. På denne måten vil de kunne virkeliggjøre fylden i det ekteskapelige liv slik apostelen Paulus tegner det: «Dere menn, elsk deres hustruer slik Kristus har elsket Kirken ... Slik er mennene skyldige å elske sine hustruer som sitt eget legeme. Å elske sin hustru, vil det ikke si å elske seg selv? Ingen har jo noensinne hatet sitt eget kjød, men tvert imot nærer og hegner om det likesom Kristus gjør med Kirken ... Denne hemmelighet er stor, jeg tenker da på Kristus og Hans Kirke. Men når det gjelder dere, må hver og en elske sin hustru som seg selv, og hustruen skal ha ærefrykt for sin mann.» 37

Familieapostolat

26. En av de verdifulleste frukter av helhjertet troskap mot Guds lov er at ektefolkene selv ikke så sjelden går med ønsket om å dele sine erfaringer med andre. Dermed kommer en ny og bemerkelsesverdig form for apostolat og tar sin plass innenfor rammen av legmannskallet, en form aktualisert utfra løsenet «fra like til like». Her er det de gifte selv som øver apostelgjerning ved å hjelpe og råde andre gifte - et apostolat blant de mange som i dag fortoner seg som ett av de mest aktuelle. 38

Til leger og sykepersonale

27. Vi har den høyeste aktelse for de leger og det sykepersonale som i utøvelsen av sin gjerning søker å følge sine høyereliggende, kristne kallsplikter mer enn alle menneskelige hensyn. Må de derfor fortsatt alltid fremme de løsninger som troen og et velbegrunnet skjønn inspirerer dem til, og samtidig etter beste evne prøve å vinne gehør og respekt for sitt syn blant sine kolleger! Ja, i egenskap av leger må de se det som sin plikt å erverve seg all den kunnskap som skal til på dette ømtålige felt for å kunne møte alle ektefolk som søker dem med kloke råd og sunne anvisninger, slik de har rett til å vente.

Til prestene

28. Kjære sønner i prestestanden! Gjennom deres kall er dere rådgivere og åndelige veiledere for enkeltmennesker og for familier. Tillitsfullt vender vi oss nå til dere. Den fremste oppgave som hviler på dere - vi retter oss særlig til dem som foreleser i moralteologi - er å gi en utvetydig fremstilling av Kirkens lære om ekteskapet. I utøvelsen av deres kall skal dere være de første til å bevise en indre og ytre lojalitet overfor Kirkens læreembede. Dere vet at denne lojalitet forplikter ikke så meget på grunn av ovennevnte beviser, som på grunn av lyset fra Den hellige ånd, som på en særlig måte er gitt til Kirkens hyrder for at de kan utlegge sannheten klart og rent. 39 Dere vet også hvor overordentlig viktig det er for den alminnelige samvittighetsfred og for kristenfolkets enhet at alle i spørsmål som gjelder tro og moral holder seg til den kirkelige læremyndighet og taler det samme språk. Derfor gjør vi apostelen Paulus' inntrengende ord til våre egne og appellerer på nytt til dere av hele vårt hjerte: «Jeg appellerer til dere, brødre, ved Vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle må føre den samme tale og at det ikke må være noen splid blant dere, men at alle må være fast forenet i samme sinn og samme mening.» 40

29. Det uttrykker en ideal form for kjærlighet til sjelene når man på ingen måte avsvekker Kristi lære til frelse. Men dette må likevel alltid gå hånd i hånd med tålmod og godhet, slik Herren selv i sin omgang med menneskene har gitt eksempel på. Han kom ikke for å dømme, men for å frelse. 41 Ganske visst var han uforsonlig overfor det onde, men alltid barmhjertig mot synderne.

Må mann og hustru i sine vanskeligheter i prestens ord og hjerte alltid møte gjenklangen av Frelserens egen stemme og godhet.

Tal, fulle av tillit, kjære sønner, fast forvisset om at Guds Ånd, som bistår Kirkens læreembede i klarleggingen av den rette lære, opplyser de troendes sinn og innbyr dem til å gi sin tilslutning! Lær ektefellene bønnens nødvendige vei, led dem til flittig og trosbevisst å søke botens og alterets sakrament, og lær dem at de aldri, under følelsen av svakhet, må miste motet!

Til biskopene

30. Kjære og ærverdige brødre i biskopsembedet! Enda nærmere er vi knyttet til dere i omsorgen for gudsfolkets åndelige vel. Derfor går vår tanke, ved slutten av dette encyklika, full av ærbødighet til dere, idet vi retter en inntrengende oppfordring til alle.

Må dere i spissen for og sammen med prestene, deres medhjelpere og med de troende utrettelig ivre for ekteskapets integritet og hellighet slik at det ekteskapelige liv stadig mer må nå sin menneskelige og kristne fullkommenhet! Se på denne oppgave som en av de mest presserende og forpliktende som vår samtid stiller dere! Som dere vet innebærer den en samlet pastoral virksomhet på alle områder av den menneskelige aktivitet, økonomisk, kulturelt og sosialt. For bare en samtidig bedring av forholdene innen disse ulike sektorer vil føre til at foreldrenes og barnas liv i familien ikke bare blir tålelig, men lettere og gladere, og vil gjøre samlivet mellom menneskene i samfunnet mer broderlig og fredelig i troskap mot Guds plan med verden.

Sluttord

31. Ærverdige brødre, kjære sønner og døtre og alle mennesker av god vilje!

Stor er sannelig den innsats i oppdragelsens, fremskrittets og nestekjærlighetens tjeneste som vi her kaller dere til på Kirkens læregrunn - den lære Peters etterfølger sammen med sine brødre i biskopsembedet skal vokte og tolke. At den vil bli til gagn for verden og for Kirken, er vi hellig overbevist om. For mennesket kan finne den sanne lykke - som det av hele sitt vesen higer etter - bare med ærefrykt for de lover Gud har skrevet inn i dets natur, og som det må følge med klokskap og hengivenhet. Over denne oppgave og over dere alle, ganske særlig over alle ektefeller, nedber vi fra den hellige og barmhjertige Gud Hans rikelige nåde. Som pant på dette meddeler vi dere vår apostoliske velsignelse.

Gitt i Rom ved Petri stol på minnedagen for apostelen Jakob, 25. juli 1968, i vårt pontifikats 6. år.

PAUL VI