Kjære biskoper i de nordiske land, 

Året 2008 vil blant annet bli husket som det år pave Paul VI’s rundskrivelse Humanae vitae hadde 40 års jubileum.

Når vi henvender oss til dere nå i årets siste måned, er det fordi vi ikke har sett noen markering av jubileet i form av uttalelse fra Den nordiske bispekonferansen om de problemene som rundskrivelsen tok opp. De har imidlertid ikke blitt mindre aktuelle i de 40 årene som er gått siden rundskrivelsen ble sendt ut. Tvert imot mener vi at det mer enn noen gang er behov for at lokalkirkene klart og utvetydig forkynner den lære som katolikker er forpliktet på. Dette må både skje innad, overfor menighetene, og utad, overfor omverden, for det gjelder de grunnleggende verdier vi bekjenner oss til.

Vi tillater oss i den forbindelse å vise til den preken som kardinal Christoph Schönborn holdt den 27. mars i år for sine brødre i bispeembetet. Under inntrykk av den katastrofale demografiske situasjon i Tyskland sammenfattet han Europas ”skyld” som et trefoldig ”nei til livet”. Første gang var i 1968 da man avviste Humanae vitae, andre gang var i begynnelsen av 1970årene da de fleste europeiske land legaliserte provosert abort. Tredje gang var det dramatiske fall i antallet av barnefødsler – en utvikling som i dag simpelthen truer Europas fremtid.

Om hierarkiets rolle i forbindelse med den utbredte avvisning av Humanae vitae sa kardinal Schönborn: ”Vi sa nei til Humanae vitae. Vi var ikke biskoper den gang, men det var våre medbrødre. Vi hadde ikke mot til å si klart ja til Humanae vitae”. I så måte viser kardinalen m.a. til de tyske biskopenes Königsteiner Erklärung. Han er av den oppfattelse at denne uttalelsen svekket den tyske lokalkirkens muligheter for å si ja til livet.

Noe liknende kunne man si om det hyrdebrevet som de nordiske biskoper i 1968 sendte ut som en kommentar til Paul VI’s rundskrivelse. I sitt brev forsøker biskopene å svekke rundskrivelsens autoritet, idet de erklærer at i siste instans må ingen føle seg forpliktet av dens læremessige utsagn:

Men når en eller annen av tungtveiende grunner allikevel ikke kan bli overbevist av encyklikaens argumenter, så er det alltid blitt anerkjent at man kan ha en annen oppfatning enn den som blir fremstillet i en ikke-ufeilbar kirkelig uttalelse. Ingen må derfor på grunn av en slik avvikende mening alene, bli stemplet som en dårlig katolikk. Den som etter samvittighetsfull overveielse anser seg for berettiget til ikke å godta en lære, og ikke i praksis å etterleve den, må overfor Gud svare for sin holdning og sin handlemåte. 

I de 40 årene som har gått siden rundskrivelsen, har spørsmålet om prevensjon oss bekjent aldri blitt nevneverdigt kommentert av de nordiske biskopene. Ved mange leiligheter har vi kunnet konstatere at mange katolikker både i ord og gjerning fremdeles forholder seg til det som biskopenes hyrdebrev uttalte med hensyn til Humanae vitaes forpliktende karakter. Dette gjelder selv om både pave Johannes Paul II senere, og nå pave Benedikt i dette jubileumsår, har bekreftet rundskrivelsens lære som Kirkens forpliktende morallære.

Det hersker således en beklagelig rådvillhet blant nordiske katolikker på dette meget sentrale og følsomme område. Naturligvis ville det være en utillatelig forenkling å gi hyrdebrevet og den etterfølgende pastorale praksis hele skylden for de negative tendensene i de senere års indrekirkelige utvikling. Likevel vil vi tillate oss å peke på at det må være en vesentlig forutsetning for kirkelig vekst at katolikker nå og i fremtiden atskiller seg fra omverden ved å prioritere familie og barn fremfor karriere og materielle goder. Eller, som kardinal Schönborn sier det: ”Uten familier, uten ja til livet har Kirken ingen fremtid”.

Med bakgrunn i disse betraktningene mener vi at det i den nåværende situasjon er bydende nødvendig at biskopene i våre nordiske lokalkirker skaper klarhet i hvilke retningslinjer som på ansees for å være forpliktende for de troende.

Helt konkret må enhver katolikk i Skandinavia kunne få vite om biskopene fortsatt står inne for hyrdebrevets formuleringer fra 1968. Det gjelder for eksempel om det fremdeles er overlatt til det enkelte ektepar å avgjøre om det vil bruke prevensjon. Eller vil biskopene derimot bekrefte Humanae vitae’s klare avvisning av "alle handlinger som enten som mål eller som middel går ut på å forhindre forplantningen. Dette gjelder både handlinger før og under fullbyrdelsen av ekteskapsakten, samt handlinger som virker inn på det naturlige forløp av de medførende følger"(14).

Avslutningsvis er det viktig for oss å understreke at denne henvendelsen skyldes vårt ønske om at den katolske kirke i de nordiske land igjen må oppleve fremgang og vekst. På bakgrunn av de erfaringer vi har som kateketer, foredragsholdere, debattører - og ikke minst foreldre – at tiden på mange måter er gunstig for en innsats for evangelisering i Norden. Forutsetningen for at et slikt tiltak kan krones med held vil imidlertid være, at vi som kirke i ord og gjerning innestår for vår tro og våre verdier og taler med én stemme.

Et viktig skritt i den retning vil det være om dere biskoper uttaler dere slik at det verken hersker tvil hos lekfolk eller prester om den praksis som er i samsvar med Kirkens morallære. Det vil da være behov for en målrettet pastoral innsats i bispedømmene som følger opp en slik uttalelse. Det gjelder i så måte om å utbrede kjennskapet til og forståelsen av Kirkens lære om familie, ekteskap og seksualitet. Det var presist dette pave Paul VI oppfordret til i Humanae vitae (30) med disse ord til biskopene: ”Se på denne oppgave som en av de mest presserende og forpliktende som vår samtid stiller dere!”

Deltag i underskriftsindsamlingen